Vilde Vanilla

Alex, dvs Alexandra

Vær gang jeg er inne på facebook har jeg minst fire nye brev. Nå om dagen gidder jeg nesten ikke se på dem. Det står det samme på dem hele tiden uansett. Nå leser jeg bare fra de som virkelig betyr noe for meg. De som faktisk er mine ordentlige venner, ikke de som plutselig ble “interesserte” og syns synd på meg for teite ting.

Jeg himlet med øynene når jeg kikket nedover listen. Det samme sto på omtrent alle sammen. Det var bare et brev som skillet seg ut. “

“Geladriel Checci” var navnet til personen som hadde sendt meg brevet. Jeg trykket på brevet og skummet gjennom det.

Jeg rynket på pannen. Hvem var hun?

Og hva mente hun med dette brevet?

Jeg dro på det, det kunne være en gammel venn eller noe.

I det de siste årene hadde jeg flyttet kanskje 5 ganger. Dette var altså den 6 gangen jeg flytter på bare 5år. Men faktisk denne gangen ville jeg ikke flytte. Jeg hadde blitt for glad i dette lille stedet i den lille byen “Larvik”.

Men heldigvis var det kanskje bare for et år. I mellom alle disse årene hadde jeg blitt kjent med kjempe mange folk. Det var bare en gang som vi bodde i Moss jeg ikke hadde fått meg noen venner. Heldigvis bodde vi der bare i noen få måneder. Men uansett er jeg glad i det stedet. Det var i Moss jeg fant min “stil” guttestilen.

Moren og faren min var skilt. Faren min bodde i stavanger og moren min bodde i Larvik. De hadde skilt seg for et år siden. Vi bodde i Oslo den gangen. Vi hadde ikke bodd der så lenge, men en stund. Det var også det stedet vi bodde før vi flyttet til Moss.

Nå bodde de på vær sin kant av Norge, eller sånn som jeg følte det. Til vanlig pleide jeg bare å reise til farne min noen få helger og uker i året, men nå måtte jeg bo der et helt år fordi moren min var bitt ordentlig syk. Hun hadde fått en slags kreft og legen hadde sakt at jo mer fred og ro jo bedre, så derfor var det faktisk jeg som hadde sakt at jeg eventuelt kunne bo i Stavanger sammen med faren min og begynne på skolen der. I ettertid hadde jeg faktisk angret litt på det jeg hadde sakt. Den gangen jeg tenkte det hadde jeg glemt broren min. Jeg tenkte ikke over han men nå i ettertid hadde jeg funnet ut hvor trangt det var hjemme hos pappa når hele familien var der.

Men selvfølgelig, lillebroren min Brooke skulle også bli med han var bare 13 år og var 4 år yngre en meg. Jeg hadde nesten akkurat fylt 17.

Jeg klappet dataskjermen igjen. Jeg orket ikke være mer på dataen nå gikk heller bort til skatebordet mitt og tok det under armen. Siden det var nest siste dagen ville jeg gjøre noe ut av den.

Jeg gikk opp trappen opp til 1.etasje. Og gikk for å ta på meg skoene mine da en stemme stoppet meg.

“Alexandra, hvor har du tenkt deg?” jeg bråsnudde meg. Når moren min brukte det navnet var det noe galt.

“Jeg skulle bare ut å skate litt.” Sa jeg og så rart på henne.

“Har du glemt at jeg skal til legen senere, du skulle jo passe Brooke.” sukket hun.

Jeg bare himlet med øynene.

“Slutt å lek kul nå Alexandra, kan du ikke bli litt mer som en vanlig jente og oppføre deg pent nå som du bare skal være her noen dager til.” Sa moren min og sukket.

Jeg dro på det. Men kjente fort jeg ble irritert igjen.

“Slutt å kall meg Alexandra, du gjør det bare for å irritere jeg heter Alex.” mumlet jeg.

“Jaokei. Men husk på å gjør det da. Det er jo bare for noen timer, du kan jo ta han med til skateparken.” foreslo hun.

“Jaaaaaaaaaaa! Jeg vil være med!!” Hørte jeg plutselig en brå stemme som kom utenfra stua, og bare noen få sekunder senere sto broren min i døråpningen og tittet frem ved siden av mamma.

Jeg himlet med øynene. “Ja for det er så kult å skate med broren sin.” mumlet jeg sarkastisk.

Jeg snudde meg og satt meg ned i trappen som førte opp til anen etasje og tok på meg skoene.

“Vel, du får være med, men da sier du ikke noe teit, og ikke kall meg Alexandra.” Jeg sa det siste ordet med forakt i stemmen. Så slang jeg skateboardet ned på bakken og hoppet opp på det og rullet ned gårdsveien.

Alle tankene spant rundt i hode mitt. Akkurat nå orket jeg ikke være hyggelig med noen, selv om jeg virkelig ville.

Jeg hatet navnet mitt, jeg hatet alt med det å være en jente. Jeg ville mye heller vært en gutt. Gutter er mye tøffere. Gutter kan bestemme mye mer og de er bare rett og slett kulere.

“Eyy, Alex vent på meg.” Ropte broren min og jeg hørte han kom skatende etter meg.

Jeg stoppet for å vente på han. Det kunne vel ikke skade å være litt hyggelig mot han selv om han var ung og dum?

– Det var ingen fra klassen når vi kom frem til skateparken. Men det var noen eldre venner av meg, og til og med en annen jente. Josefine, hun var tøff. Hun var sånn som meg, vi var gode venner, men foreldrene hennes bodde ikke i Larvik, de bodde i Tønsberg, så hun var ikke så mye her.

“Halla, er det Alex og Bro…Ehm.. Jeg husker ikke navnet ditt.” Sa Kevin og nikket mot broren min.

“Brooke.” Sa jeg og smilte.

“Kan han noe?” Spurte Josefine og kom litt med i gjengen. Hun smilte til meg. Jeg bare trakk på skuldrene. “Litt kan han vel, men tror ikke han er sånn veldig god.” Sa jeg.

De andre lo, og nå kom også Jasper og Georg bort til oss. “Halla, trodde du hadde reist til Stavanger jeg,” Sa Jasper og moste knyttneven inn i armen min. Han gjorde det vær gang vi møttes. Det var liksom en “Jasper” ting.

“Ehm., neida. Reiser ikke før i over i morgen, men jeg reiser tidlig. Så, det blir stress.” Sa jeg og sukket.

“Folk kommer til å tro du er en gutt på den nye skolen, skulle likt å se ansiktet dems.” Mumlet Georg og måtte le.

Jeg lo jeg også. “Kanskje det er en ide.” mumlet jeg

“Syns du burde gå som en jente jeg, det er jo det du faktisk er så kan du helle “leke” gutt.” La Josefine inn og måtte fnise ved tanken.

“Hahaa, jeg kan jo ikke ljuge meg til at jeg er gutt heller da.” Sa jeg og la opp et skjeft tenke smil.

“Du kan alltids gjøre avtale med lærere, de har taushetsplikt, så de kan ikke si noe du ikke vil at de skal si om deg.” La Georg til.

“Og du kan jo si til læreren at du ikke vil bli sett på som verken jente eller gutt.” Sa Jasper og måtte le.

Jeg bare ristet oppgitt på hode. “Intetkjønn er jo kult…” mumlet jeg.

“Sorry da… var bare et forslag.” sa han og latet som han ble lei seg.

“Alex, du kan ikke tulle med sånt, mamma kommer til å klikke.” Sa plutselig en helt annen stemme.

Jeg snudde meg, det var Brooke. Jeg hadde nesten glemt at han var der. Han sa jo ingenting.

“Mamma trenger ikke vite noe, og du sladrer ikke heller, da blir det…” jeg tegnet et kryss over halsen min med begge fingrene og lekte dau med tryne.

Han bare himlet med øynene. “Ok, men da er det ikke min feil om du får problemer.” Sa han og hoppet opp på skateboardet og rullet bortover veien.

Dette var siste dagen jeg gikk til denne skolen for denne gang. Jeg tok skateboardet under armen og gikk opp trappen og inn døren.

Det kom til å bli merkelig å si hade til alle de gode vennene mine og alle de kule folka som var her.

“Eey, Alex du kom i dag, vi var redd det var siste dagen din å går.” Ropte Kim og smilte mot meg. “Såklart jeg kommer for å si hade til dere!” Sa jeg og vi moste knyttneven inntil hverandre. Jeg hadde blitt god til det den siste tiden etter at jeg nesten bare hang med gutter.

Jeg satt fra meg baggen min og skateboardet utenfor døren til klasserommet vi skulle inn i neste time.

“Reiser du i morgen?” Spurte plutselig Tobben og kom til syne bak Remi, og Jonathan som var på vei mot meg alle sammen.

“Ja, dessverre.” Mumlet jeg. De kom helt bort til der jeg og Kim sto.

“Hehe, det går bra, du må komme hit til folka igjen å møte oss, vi kommer til å savne deg i gjengen, Alex.” Sa Tobben og la armen rundt skulderen min.

Tobben var høy. I forhold til han var jeg en skoeske. Med mine 1.67cm følte jeg meg høy nokk. Jeg var riktignokk den laveste i gjengen, men så var jeg jente også da. Så jeg brukte det som en unnskyldning.

“jeg kommer på besøk i noen helger og ferier.” Sa jeg og akkurat i det jeg sa det ringte det inn.

Jeg tok baggen over skulderen og skateboardet under armen igjen. Jeg hadde det alltid med meg, samme hvor jeg gikk. Akkurat som en mobil, bare mye større og som man ikke kan putte i lomma.

– Jeg satt bare å tuklet med et finger skateboard i den siste timen. Jeg kom til å savne stedet, lærerne faktisk, men aller mest folka i klassen og vennene mine. Jeg satt mest og tenkte på det Jasper og Kevin hadde snakket om dagen før. Kanskje det hadde vært en god ide å late som at jeg var en gutt, eller intetkjønn. Jeg trengte jo ikke å si noe på om jeg var gutt eller jente. Jeg kunne bare bortforklare det, med å fortelle en helt annen fortelling.

“Eey, jeg syns siden det er bare 10 minutter igjen av timen syns jeg vi kan si ordentlig hade til Alex siden det er ehm… hans siste dag i dag.” Sa plutselig Remi og nikket mot meg. Jeg ble sjokkert over at han hadde brukt ordet “Han” og ikke “henne” når han snakket om meg.

“Ja… vi må det!” Ropte Jonathan og Kim seg enig.

Jeg måtte le av oppførselen dems. “Hehe, oksida, gutter så kan vi det, men jeg håper da Alex att du ikke har blitt for gutt nå, at du ikke har glemt at du er en jente.” Sa læreren og smilte i min retning. Jeg smilte bare.

Uheldigvis var det umulig å glemme en sånn ting. Men det ga meg allikevel en ide.

“Kan ikke du komme opp hit å si ordentlig hade til klassen da?” Spurte læreren.

“Ehm jo da.” Sa jeg bare og reiste meg. Og smilte mot Tobben. Han strakk tommelen ut mot meg og gliste.

“Kommer til å savne dere folka! Dere gjorde livet mitt til noe spesielt!” Sa jeg og nikket spesielt ned mot guttegjengen der Jonathan og Kim satt sammen med noen flere gutter fra klassen.

“Vi kommer til å savne deg og Alex!” Ropte de.

Jeg smilte. “Håper ikke klassen blir for kjedelig da, uten meg.” Sa jeg og så ned mot Thea og Ida som jeg var ganske god venn med.

Og etter noen snakkefylte minutter ringte det ut. Jeg pakket baggen og tok den over skulderen og rullet på skateboardet ut i gangen og bort til skapet mitt, der jeg ble overfalt av omtrent alle i klassen.

Jeg dro baggen ved siden av bena mine og satt meg ned på bekken med baggen ved sidne av meg, mobilen og skateboardet i hånden.

Brooke dumpet ned ved siden av meg og nå satt vi sammen og ventet på bussen. Klokka var ti på 6 om morgenen og det var kaldt, selv om det var sommer.

“Holder du alltid i skateboardet ditt?” Spurte Brooke etter en stund og så med et granskende og overfladisk blikk.

Jeg dro på det. “Omtrent.”

“Forundrer meg ikke om det ligger ved sidne av deg i senga også.” mumlet han og flirte for seg selv.

Jeg bare himlet med øynene.

Jeg var en smule glad for at jeg ikke brukte sminke. Hvis jeg måtte sminke meg vær morgen også hadde det blitt et ille strev. Selv om alle sa det ville kle stilen min.

Jeg likte meg som jeg var liksom, stramme bukser, hettegensere og svart hår. Dessuten ville jeg se mest mulig ut som en gutt. Det gjorde meg hel.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg i begynnelsen skulle stille frem som en gutt. Brooke hadde sakt at han ville være med og kalle meg Alex til vanlig nå gjaldt det bare å snakke med lærere.

Bussen våres kom. Denne bussen ville føre oss til Oslo der vi måtte gå av og hoppe på toget istedenfor. Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke bare hadde tatt toget fra Larvik slik vi alltid gjorde, men moren min mente det var bra for Brooke og se litt mer en bare trær, så vi kjørte litt av veien med buss.

Jeg betalte til bussjåføren for både meg og broren min så gikk jeg å satt meg helt bakerst i bussen. Jeg satt meg helt innest inntil vinduet samme gjorde Brooke bare på andre siden.

Jeg tokk inn headsettet og hørte musikk. Jeg bare glante på busker, hus, trær og mennesker som suste forbi. Det var mange som skulle på. Vi kjørte med timexpressen så vi fikk gratis te på bussen noe jeg satt pris på. Jeg elsket te.

Brooke hadde sovnet, og ingen hadde satt seg i mellom oss, så vi forbled tause helt til vi kom inn til Oslo og måtte hoppe av på Oslo s, der vi fortet oss å bestille togbilletter til det neste toget som gikk videre til stavanger.

– Vi fikk et skranglende tog med en dritt sur konduktør mann. Han var sur og vi fikk tydeligvis ikke lov til å sitte i fireseteren enda da ikke var noen andre som satt seg der.

“Det kan hende det kommer en familie på fire.” var det eneste han sa før han jaget oss lenger bak i toget.

Begge to sovnet men jeg bråvåknet etter en liten stund. Hvor var vi henne nå? Hadde vi kjørt for langt?

Jeg så rundt meg i toget. Det var bare oss og en annen familie som satt i toget nå. Vi kunne vel ikke ha passert stavanger?

Jeg dultet skulderen min inni Brooke sin. Han lukket opp øynene. “Hva er det?” mumlet han grøtet.

“Vi sovnet å nå vet jeg ikke om vi har passert stavanger eller ikke.” mumlet jeg bare.

“Hææ?” Nå våknet lille broren min og bare så med kulerunde øyne på meg.

“Og du skal liksom være store søst… broren min.” Mumlet han og himlet med øynene.

Jeg skulle akkurat til å reise meg da det spraket i høytaleren “Neste stasjon stavanger, avstigling på venstre side.” Jeg pustet lettet ut og det samme gjorde Brooke.

– Jeg smilte da jeg så pappa stå og ventet på oss på perrongen. Jeg ga han en klem. Og akkurat i det vi begynte å gå rullet toget videre.

Vi gikk bort til den store svarte bilen til faren vår. Faren vår var ganske rik, men han brukte ikke så mye av pengene for å vise at han var rik. Det hendte han tok oss med på ferie, eller ut på en dyr restaurant. Men han spanderte aldri noe på seg selv. Jeg fikk ofte penger av han til å gå å kjøpe noe kult, eller noe godt å spise. Faren min var snill på den måten.

Jeg satt meg inn foran, mens Brooke sutrende satt seg inn bak meg. “Du er bare 13.” forsikret jeg han. Han himlet med øynene. “Du satt sikkert foran når du var 13 du å, nå syns jeg at jeg kan få lov.” mumlet han med en grinete stemme. Den stemmen jeg hatet at han laget.

Tom enset det ikke en gang, bare satt seg inn i fører huset.

Etter vi hadde kjørt en stund ble jeg litt nysgjerrig. Jeg kunne ikke kjenne meg igjen noen steder, enda det bare var noen få uker siden jeg var her sist. OK, kanskje ikke uker da, men… måneder. Jeg pleide som vanligvis å ha veldig og hukommelse.

“Ehm… hvorfor kjører du denne veien?” Spurte jeg etter en stund.

Tom smilte av spørsmålet mitt. “jaa. Det var det ja..” mumlet han bare og latet som at han konsentrerte seg om veien.

“Hva er det?” spurte jeg og så rart på han. “Jo, jeg har flytta, til et litt større hus.” sa han bare. Men stoppet som om han ikke fullførte setningen helt.

“Også?” spurte jeg.

“Hva?” spurte han å så rart på meg.

Jeg bare himlet med øynene. Og gadd ikke spørre videre. Det var tydelig noe han ikke ville fortelle til oss enda.

Resten av bilturen ble vi bare sittende og småprate om løst og fast, uten noe virkelig tema. Nå var til og med Brooke også med i samtalen, noe som ikke alltid var en hendelse.

Vi kjørte opp en lang gårdsbakke. Den var bratt og på begge sider av veien var det jorder. Vi stoppet bilen foran et ganske så stort koselig hvitt hus. Tom pekte mot huset og smilte jeg smilte tilbake. Jeg kunne leve med å bo her et år. Det var ikke så ille, og nå hadde vi forhåpentligvis et rom vær istedenfor å måtte dele slik vi måtte i den gamle leiligheten faren vår hadde.

Jeg så på området rundt her. Ved siden av våres hus var det også et annet hus, som var litt mindre. Huset var av murstein og var skikkelig pent. Det var lite så jeg antok at det bare var plass til minst tre personer der inne.

Jeg tok baggen min og barden med meg og tok brettet under armen min. grus var ikke favoritt stedet mitt å skate på.

Vi gikk opp trappen til huset og inn døren. I det jeg lukket opp skvatt jeg i det en liten gneldrete hund kom bjeffendes mot meg i rasende fart og med tennene blottet.

Jeg hadde aldri likt hunder, ikke andre dyr heller. Jeg hadde en gang hatt fisker, men de døde så vi måtte skylle dem ned i do.

“Eey, Fisslo, kom her.” hærte jeg plutselig en lys damestemme rope.

Jeg himlet med øynene for meg selv og sukket oppgitt. Selvfølgelig var det noe sånt, det var derfor han ikke ville nevne noe for meg.

Den lille hunden stoppet stvert og travet med høyt hevet hode tilbake til en blondhåret dame.

Hun kom mot oss med elegant smil. Jeg snudde skulderen sånn halvveis til henne så hun kunne hilse på Brooke først.

“Jasså, hei du må være Brooke, Toms yndlings sønn.” Sa hun og bøyde seg frem mot Brooke og dro han i skinnet. Jeg smålo for meg selv og svelget for ikke å le høyt. Så snudde jeg meg mot damen med et utfordrende blikk i ansiktet.

Damen så rart på meg og så tilbake på Brooke. “så.. Er det du som er…” begynte hun. “Alex ja.” Sa jeg og rakte frem hånden min.

Hun grep den sjokkert “Bella” Sa hun. Jeg bare nikket.

“Dette var da uventet.” Mumlet jeg og kikket mot Tom. Han sto og klødde se i hode for ikke å rekke å se meg inn i øynene.

Han gjorde det beste i det. Jeg tror jeg ville gjort det samme om jeg hadde vært han.

– Huset var gigantisk. Nå satt jeg på rommet mitt og bare tenkte. Jeg lurte på hva Bella egentlig tenkte om meg. Og jeg lurte på hva pappa hadde fortalt om oss… Klokka begynte å bli mye når vi først spiste middag. Det var ikke så mye å gjøre her, jeg kjente jo ingen her, og jeg kjente heller ikke noen steder her så jeg hadde ingen steder å gå.

Klokka var halv 7 når vi var ferdige med å spise. Jeg hadde ingen anelse og hva jeg skulle gjøre resten av tiden mens jeg var her annet en å gå på skole.

Om jeg var heldig traff jeg også noen kule folk jeg kunne henge med, hvis noen av dem ville henge med en dude fra Larvik, som verken var gutt eller jente.

Jeg bestemte meg for å ikke nevne til noen hva jeg virkelig var. De trengte vel ikke vite det.

Jeg stabbet opp på rommet mitt igjen. Det var i 2.etasje ganske langt unna noen av de andre, så ingen kunne høre om jeg satt oppe om nettene, eller hørte på litt høy musikk. Hjemme hos mamma var det ingen som brydde seg om sånt. Men det pleide faren min å gjøre. Og det var irriterende.

Jeg lukket døren til rommet mitt og satt meg ned i senga og bare glante ut i luften. Det var så kjedelig her. Ingenting å gjøre.

Jeg orket ikke gå ut heller, det var ikke noe å finne på ute når det ikke var noen jeg kjente her. Om vi skulle der hor Tom bodde før hadde det ikke gjort noe. Der kjente jeg et par folk, eller… kjente og kjente, jeg visste i vert fal om noen av dem.

Jeg reiste meg og så ut av vinduet. Det hadde sånn smått begynt å regne. “Flott…” regn gjorde meg i enda dårligere humør.

Jeg sukket og tok opp pc’n fra baggen den hadde ligget i og satt den opp på et lite skrivebord.

Pc’n var gammel og brukte hundre år på å logge seg inn på brukeren min, der diverse dritt poppet opp.

Når den omsider var klar til bruk sleit jeg lenge med å få internettet i gang. Det tok også sin tid noe som begynte å irritere meg enda mer.

Etter kanskje en time med plundlring klarte jeg å komme meg inn på internettet i ca 10 minutter eller noe før den koblet ut igjen. D aga jeg rett og slett opp og klappet skjermen igjen.

Klokka var nesten 9 nå, og jeg begynte å bli rimelig lei av kjedsomheten. Ute var det dårlig vær. Det regnet som aldri før og det var trykkendes varmt i luften. Jeg tippet på tordenvær utover kvelden.

– Jeg gikk ned i stua og ble sittende sammen md Bella og faren min å se på et kjedelig program på TV.

Bella klarte ikke la være å se bort på meg, men jeg latet som om jeg ikke så at hun kikket.

Hun interesserte meg ikke, og jeg var sikker på at tankene hennes var på plass. Hun kunne ikke la være å se på meg.

Jeg himlet med øynene for meg selv, og fikk lyst til å hive mot henne en frekk kommentar som “hvis du ser på TV ser du på feil side, tv er den veien” eller noe, men jeg droppet det. Orket ikke krangle med henne heller hun hadde ikke gjort noe.

“Pappa, kjekket ut om jeg kom inn på allmennfag på skolen her?” Spurte jeg brått. Tanken slo meg plutselig.

Alt annet var bedre en å måtte være her vær dag fremmover å kjede vettet av seg. Faren min så bort på meg. “Ja, du kom inn, sa jeg ikke det i sta?” Spurte han og så forvirret på meg.

Jeg bare trakk på skuldrene. “Kanskje jeg overhørte det.” Mumlet jeg.

Jeg reiste meg fra sofaen og gikk ut på kjøkkenet. Jeg var tørst på et eller annet men visste ikke hva. Det endte med et glass med eplejuice

“Du kunne velge når du ville starte på skolen forresten.” La Tom til i det jeg skulle gå imellom stua for å komme meg opp trappen til rommet mitt.

“Åja… så det vil si at jeg kan starte i morgen?” Sa jeg og kjente et håp stige.

Han nikket. Jeg bare smilte. “Ehm, kan du kjøre meg til skolen i morgen?”

Han dro på det “Jamen jeg skal ¨på jobb, du kan gjøre som Brooke, han skal ta skolebussen, det går en like nede i veien.” Sa han.

Jeg sukket, men nikket allikevel, så tok jeg med meg glasset med eplejuice inn på rommet.

Jeg stresset om morgenen. Pappa og Brooke, hadde vært nede ved bussholdeplassen for å kjekke tidene. Bussen gikk fem over 8, så jeg stresset med å ordne meg ferdig.

Jeg ville se kul ut, gjøre inntrykk på at jeg faktisk var en gutt og ingen jente.

“Du skal ikke være litt mer gutt eller?” Spurte plutselig en stemme like bak meg. Jeg skvatt og så at det var Bella.

Hun hadde nesten ikke sakt et ord til meg, ikke før nå.

“Ehm… det er stilen min da.” mumlet jeg.

“Daså, du gjør en bra jobb.” Sa hun bare og rakte meg tommelen i været.

Jeg bare himlet med øynene og dro et svetteband på den ene armen min og et annet på den andre.

Det skjulte mine “jentene” hender. Det irriterte meg at jeg hadde så jentene kropp. Heldigvis hadde jeg nesten ikke noe bryster, og ikke sånn normal jente kropp.

Jeg var ganske tynn, liten og pinglete. Ikke sånn veldig guttete i kroppen egentlig, men det var jo mange som trodde jeg faktisk var gutt, så hvorfor ikke?

– Jeg ventet på bussen sammen med Brooke. Bussen var allerede forsinket 3 minutter.

Så jeg begynte å bli lei av å vente.

“kanskje bussen allerede har gått.” mumlet Brooke

Jeg bare trakk på skuldrene. “Det er kanskje ikke meningen at vi skal dra på skolen i dag.” mumlet jeg.

Bare noen sekunder etter at jeg hadde sakt det rullet bussen frem foran oss.

Jeg gikk på og ga busspengene mine og gikk å satte meg bakerst i bussen. Det var rart at de ikke var opptatt. Men så var det nesten ingen her heller da.

Mens jeg gikk nedover til bakerst i bussen var det mange som glante på meg. Jeg pekte ut en blond jente med helt oransje hud. Hun satt å snakket med venninnen som satt ved siden av. Når jeg gikk forbi stakk de hodene sammen.

Jeg kjente jeg måtte le, men klarte å holde det i meg.

Brooke satt seg et sted lenger frem i bussen, han skulle av om bare noen få buss stopp, han skulle av på ungdomskolen, mens jeg skulle sitte på hele veien til videregående skole.

– Det tok nesten en halvtime med buss. Bussen kjørte akkurat inn på skoleområdet i det skoleklokka ringte.

Jeg gikk rolig av bussen. Jeg hadde ingen endelse om hvor noe var henne, men denne skolen var ikke så stor, så det kunne ikke bli vanskelig.

Jeg gikk inn i det som så ut som hovet døren. Den førte inn til Forum ettersom jeg fikk med meg. Når jeg kom inn til forum så jeg med en gang hjelpekontoret.

Selv om det hadde ringt inn vrimlet det av folk over alt. Lærere, og elever.

——————–

Ingen gadd å ense meg en gang. Men det var jeg glad for.

Jeg gikk bare i mellom folkekaoset og bort til kontoret. Når jeg kom inn var det allerede noen som sto i kø før meg. To blonde gutter som var veldig typisk idretts folk og en jente med rødt krøllete langt hår.

Jeg bare sto og ventet og så meg rundt i det lille kontoret. Etter en liten stund ble det min tur. Jeg fikk gå før idrettsguttene siden jeg fikk en annen dame.

De ble sure, men jeg gottet meg. Jeg likte ikke sånne folk. De kjedet meg. Veeeldig.

“Er du den nye eleven, Alex?” Spurte damen og smilte vennlig til meg.

Jeg bare nikket. Uten at pappa visste det hadde jeg søkt meg inn på skolen som “Alex” istedenfor Alexandria. Noe jeg ikke syns gjorde noe. Alex var gutte å jente navn. Jeg trengte ikke ljuge for å si at jeg verken var gutt eller jente.

I gym timene kunne jeg eventuelt skifte i lærergarderobene, og lærere hadde taushetsplink både for foreldre og andre når en er over 16.

Damen spurte meg om diverse spørsmål. Jeg svarte så greit jeg kunne og jeg måte underskrive på at jeg var den jeg sa jeg var og hvor jeg bodde og telefonnummer.

“Klassen din er i 2.etasje, du kan få timeplanen av meg så kan jeg vise deg rommet du skal i nå, senere kan du spørre noen fra klassen om hvor dere skal møtes.” Sa læreren og rakte meg en timeplan.

Jeg bare gløttet ned på den. MYE SKOLE var det første jeg tenkte da den aller første økta på mandagene var engelsk.

Damen kom frem fra kateteret og begynte å gå ut mot gangen. Jeg fulgte etter henne som en liten katt.

På veien fortalte hun meg at det var hun som var avdelingsleder for studiespesialiserende så visste jeg det også.

Mens vi gikk bortover la jeg merke til at det nesten ikke var noen rundt oss nå forhold til i sta. Det satt noen i forum, men ingen rundt omkring i gangene slik det hadde gjord i Larvik.

“her er klasserommet ditt, dette er det klasserommet dere er mest i, det kan du også lese om på timeplanen din.” sa læreren og banket på døren.

Hun var litt irriterende.

Inne fra klassen kom det et rungende “kom inn.” Jeg følte at jeg måtte le, men droppet det.

Damen som hadde fulgt meg hit lukket opp døren og gikk inn. Jeg ble stående igjen ute og bare se dom ut. Jeg tok et ekstra godt tak i baggen og skateboardet mitt bare for å forsikre meg om at alt var med.

“dette er Alex, ny elev i klassen skulle jo begynne i dag.” Sa hun og nikket mot meg. Jeg tok noen skritt frem så jeg kom inn i klasserommet.

Alle så på meg. Jeg lurte på hva de tenkte. Den første personen jeg la merke til var en jente med blått hår og rosa hårbond og sløyfe i håret.

Hun var pen. Og hun hadde et naturlig pent utsende. Ved siden av henne igjen satt det en brunhåret jente som så ganske normal ut. Hun hadde et langt mer kjedelig utsende.

“Åja ja det stemmer det.” Sa læreren og jeg ble dratt ut at tankene.

“Velkommen … Alex.” stotret læreren og smilte mot meg.

Damen som hadde fulgt meg opp hitt gikk ut igjen. Og jeg ble stående alene sammen med en gjeng med folk jeg ikke kjente.

“Såe, Alex, du kan jo kanskje starte litt med å fortelle litt om deg selv, selv om det kanskje er litt ekkelt foran folk du ikke kjenner.” Læreren så medlidende på meg.

“Ehm ja. “ begynte jeg, men stoppet da to gutter bakerst i klasserommet begynte å le.

Jeg satt skateboardet ned i bakken og støttet meg på det uten å bry meg om de teite guttene. .

“Jeg er fra Larvik. Opprinnelig er jeg herfra. Jeg har en bror, og jeg liker å skate. Ehm. Jeg flyttet hit fordi foreldrene mine er skilt så mamma bor igjen i Larvik.” sa jeg bare og stilnet å kom ikke på noe mer å si. .

“Koselig å møte deg, Alex. Jeg heter Line og er klassekontaktlæreren din.” Hun rakte meg hånden, jeg smilte et kjeft smil tilbake og grep hånden hennes.

“Du kan sette deg der det er en ledig plass” Sa læreren og pekte ned ved siden av jenta med det blåe håret.

Jeg tok skateboardet under armen og gikk i mellom klasserommet. Det var ikke mange elever i klassen. Kanskje bare 17 stykker. Jenta med det blå håret smilte til meg da jeg satt meg ned.

Hun rakte meg hånden sin i det jeg dumpet ned på stolen. “Caroline her.” Sa hun i det jeg grep hånden hennes.

“Alex!” Sa jeg og smilte.

　

　bam bam bam. – fortsettelse følger c: